Forord

Livet som forsker "på baksida av verden" - som Arthur Arntsen har omtalt det å leve i utkanten, har ikke vært lett. Det kan nok mine finansører, veiledere, kollegaer og min familie være enig i. For meg personlig har det vært en ensom prosess med mange ambivalenser og en grad av lutring jeg fortsatt er usikker på om jeg egentlig har taklet. Fremtiden må vise om forsknng i satelitter utenom de akademiske arnesteder er nødvendig og godt nok. Jeg trodde i alle fall på det og mener å se spor av at flere tenker det er et gode innenfor deler av forskningen.

Det har vært forskning jeg ville utfordres av og ønsket om å få gjøre noe ordentlig, gjøre noe gjennomtenkt og solod har båret meg gjennom dette.

Jeg har mange ganger sagt at dersom mine kollegaer her ute visste hvilke oppgaver jeg satt med ville de undre seg om det var riktig å sette en lege til det: en mengde arbeidsoppgaver knyttet til utarbeidelse av spørreskjemaer, utsendelser, registrering av innkomne svar, purringer, punching, vasking av data, kryss-sjekking av data. Det aller meste er gjort med Lofoten som utgangspunkt og med de fleste av medarbeiderne her. Men dette har også hatt sin mening: jeg vet at sikre data og kunnskap ikke er lett å frembringe, jeg vet at det koster tid og penger. Jeg har både stor respekt for og glede over den støtte jeg har fått til å gjøre dette. Jeg vet derfor også å respektere og glede meg over de mange kollegaer  som på liknende vis frembringer kunnskap på ulike felt.

Jeg vet ikke mye om forskernes hverdag i de akademiske sentra, men har etter beste evne tatt meg meg den teori og praksis som blir fremhevet som viktig for "god forskning". I så måte ble "fila" et begrep i vår familie,- der jeg dag etter dag sjekket og sjekket datafilene, noterte på skjema og i loggbøker alle slags detaljer før analyser og skriving kunne begynne eller fortsette. Jeg kan med overbevisning si at alt jeg har gjort er mulig å dokumentere og etterprøve. Dette er viktig for meg å fortelle, fordi jeg vet mange ser med skepsis på forskere som ikke oppdrag og kontrolleres i større forskningsmiljøer og jeg har ikke ønsket å gjøre forskningsarbeidet anderledes på flere felt enn nødvendig.

For det var der ute i Lofoten jeg kunne gjøre dette. Min nære og min større familie var stedbundne her gjennom sitt arbeid og sine øvrige liv, og de har betydd så mye for meg at jeg verken ville eller kunne be dem flytte eller selv flytte fra dem. Hvor vidt det har gitt dem og meg større belastninger enn andre valg ville ha gitt vil vi aldri finne et eksakt svar på. Jeg står nå ved et mål og gleder meg over at vi - sammen og tross alt - har kommet dit. At ikke alle mine er sammen med meg nå kan jeg leve med fordi jeg vet vi delte mye godt og viktig før vi sa farvel.

Nå ser jeg videre fremover og håper vi som fortsatt er sammen kan dele enda flere gleder som kan bære oss mot nye mål,- både i forskning  og livet forøvrig."

---

Formidling

1. Pettersen B, Johnsen R. More physicians in public health: Less public work? Scandinavian Journal of Public Health, 205; 33: 91-98
2. Pettersen B, Hofoss D. Are public health physicians fadin our of management? European journal of healt advance, 17;6:642-645
3. Pettersen B, Johnsen R. Changes in contractual systems for clinical care also affect local public health.
4. Pettersen B, Johnsen R. Legers oppfatning av samhandlingen mellom nivåene i helsetjenesten.Tidskr Nor Lægeforening nr 5, 2007;127:565-8

Artiklene ble benyttet til PhD graden, Local Public Health Physicians in Norway from 1994 to 2002. A story of everyday life in primary health care. ISBN 978-82-90263-09-1. Skriftserien ISM  nr 97

---

Prosjektleder: Betty Pettersen
Prosjekt avsluttet 2008